S3V
EN
S3V
EN
Like stor som jorden, laget av den samme steinen, dannet i det samme nabolaget - og det varmeste stedet i solsystemet. Venus er hva som skjer når et drivhus aldri stopper.
Varmt nok til å smelte bly, og nesten identisk fra ekvator til polene, dag som natt.
Det samme presset du ville kjent 900 meter ned i jordens hav.
Venus snurrer baklengs, og saktere enn den går i bane. Døgnet er lengre enn året.
Nesten hele atmosfæren. Resten er stort sett nitrogen, med skyer av svovelsyre.
Venus er 95 prosent av jordens diameter og 82 prosent av massen. Den har den samme steinsammensetningen, omtrent like mye karbon, og den ligger nær nok solen til at den tidlig godt kan ha hatt hav av flytende vann i en milliard år eller mer.
Så gikk noe galt, og ingenting av det gikk galt fort.
Etter hvert som den unge solen ble sterkere, fordampet havene. Vanndamp er selv en drivhusgass, så mer varme fanget mer damp, som fanget mer varme. Vannet ble til slutt brutt opp i den øvre atmosfæren og hydrogenet slapp ut i rommet, og igjen sto karbondioksidet som hadde vært bundet i stein, uten noe sted å gå.
Resultatet er en overflate på 464 grader - varmere enn Merkur, som ligger dobbelt så nær solen.
Venus roterer retrograd: på Venus står solen opp i vest. Den roterer også så sakte at én omdreining tar 243 jorddøgn mens ett omløp tar 225. Ingen vet sikkert hvorfor. Både et tidlig kjempenedslag og tidevannsfriksjon fra den tykke atmosfæren er mulige forklaringer.
Å falle gjennom Venus' atmosfære er en reise gjennom fem forskjellige verdener. Bare den siste dreper deg umiddelbart.
Tynn nok til at dag og natt skiller lag brutalt: rundt 100 grader på den solbelyste siden, ned til minus 170 på nattsiden. Det finnes ikke noe magnetfelt til å skjerme den, så solvinden river gass rett av.
Den hvite overflaten du ser fra jorden. Dråper av svovelsyre, og vinder på 360 km/t som frakter hele skydekket rundt planeten på fire døgn - seksti ganger raskere enn planeten selv snurrer. Superrotasjon, og fortsatt ikke fullt forklart.
Trykk som ved havoverflaten på jorden, temperatur mellom 30 og 70 grader. Pustbar luft er en løftegass her, så en ballong fylt med den flyter. Alle seriøse konsepter for bemannede Venus-ferder holder til i denne høyden og går aldri lavere.
Klart, og stadig tettere. Lyset som når så langt ned er en svak oransje. Lufta begynner å oppføre seg mindre som gass og mer som væske.
92 bar, 464 grader, karbondioksid så sammenpresset at det teknisk sett er en superkritisk væske. Vinden beveger seg i gangfart, men treffer som en langsom havstrøm. Ingen landingsfarkost har holdt lenger enn 127 minutter.
Skyene er ugjennomsiktige, så alt under dem ble kartlagt med radar. Magellan sendte signaler mot 98 prosent av planeten mellom 1990 og 1994.
Flere romfartøy er sendt til Venus enn til noen annen planet. Nesten alle sluttet å virke i løpet av timer.
Den første vellykkede passeringen av en annen planet. Den fant ikke noe magnetfelt og en overflate langt varmere enn noen hadde ventet.
Den første myke landingen på en annen planet. Den sendte i 23 minutter før varmen tok den, og signalet var så svakt at temperaturmålingen først ble hentet ut fra bånd flere måneder senere.
Sendte de første fargebildene fra overflaten, og overlevde 127 minutter - en rekord som fortsatt står.
Fire år i bane, med radarkartlegging av 98 prosent av overflaten i en oppløsning god nok til å se enkelte lavastrømmer. Nesten hvert bilde på denne siden er dens verk.
Åtte år med europeisk forskning fra bane. Den fant varme punkter som ser ut som vulkanisme som skjer nå, ikke for en milliard år siden.
NASA vender tilbake: én sonde som faller gjennom hele atmosfæren og tar prøver på veien, én orbiter som kartlegger overflaten på nytt med ti ganger Magellans detaljnivå.
