S3V
EN
S3V
EN
Fire mennesker tilbrakte sju timer ved vinduene i et romfartøy 6 545 km over månens bakside, og tok bilder. Ingen hadde gjort det siden desember 1972.
art002e021278 - jordnedgang bakfra baksiden. Apollo 8-bildet, tatt om igjen femtiåtte år senere.
Artemis II var en testferd. Ingen landing, ingen månebane - én lang sløyfe ut til månen og tilbake, fløyet på en bane som vender tilbake til jorden av seg selv om hver eneste motor slutter å virke.
En Space Launch System-rakett letter fra rampe 39B ved Kennedy Space Center, den samme rampen Apollo og romfergen brukte, med Reid Wiseman, Victor Glover, Christina Koch og Jeremy Hansen i romfartøyet Orion.
Fire døgn med fri gange på en fri-retur-bane. Mannskapet tester de tingene et mannskap må kunne teste: manuell flyging, livsstøttesystemet, og hvor godt et romfartøy konstruert på bakken faktisk virker med folk inni.
Sju timer, med bytte på ved vinduene på baksiden. De fire tok bilder og beskrev det de så for vitenskapsteamet på bakken - som er hele poenget med å sende mennesker i stedet for et kamera på en mast.
Jorden går bak månens rand, fotografert på vei ned. På dagsiden av månesigden er skyene over Australia og Oseania fortsatt til å skjelne fra fire hundre tusen kilometers avstand.
6 545 km over baksiden. Apollo fløy ti ganger nærmere, men Apollo skulle stoppe. En passering som ikke bremser inn i bane går høyt og fort.
406 771 km fra jorden, forbi de 400 171 km Apollo 13 nådde i april 1970 på en sløyfe ingen hadde planlagt. Rekorden sto i femtiseks år.
Orion kommer ned i Stillehavet utenfor San Diego, ni døgn og nittito minutter etter at den forlot Florida.
Månen er bundet til oss, så halve den har aldri vært synlig fra bakken. Roboter har kartlagt den siden 1959. Det ingen instrument gjør er å se på den og si hvilken del som er verdt et bilde til - og 6. april fløy mannskapet over terminatoren og meldte at grensen mellom månedag og månenatt var "alt annet enn en rett linje".
En total solformørkelse på jorden varer noen minutter fordi månen så vidt dekker solen og skyggen er i bevegelse. Står du 6 545 km utenfor baksiden i stedet, er månen enorm. Mannskapet fikk nesten 54 minutter med totalitet.
Dette bildet kom fra et kamera montert på en av Orions solcellevinger, så romfartøyet er med: den mørke formen til venstre, med panelet på tvers over toppen. Månen er den svarte skiven, opplyst bare av en glorie.
Hva glorien er, er ikke avgjort. Den er enten solens korona, eller zodiakallys - sollys spredt av støv i solsystemets plan - eller begge samtidig, og vitenskapsmiljøet regner fortsatt på fordelingen.
Med solen dekket og månen i mørke viser eksponeringen som fanger glorien også stjerner, som normalt drukner fullstendig ved siden av en opplyst måne. To planeter er i samme bilde: Saturn like under månens nedre høyre kant, Mars til høyre i bildet. Venus dukker opp i de videre utsnittene.
art002e009573 - kamera på solcellevingen, 6. april 2026
Tegnet i målestokk er hele ferden en tynn strek mellom to små prikker, og de 6 545 km ved nærmeste punkt er nesten nøyaktig én jordradius. Begge avstandsrekordene ligger forbi månen, fordi måten du kommer lenger fra jorden på er å svinge rundt baksiden av den.
Én piksel er 549 km, så jorden er 12 px over radien og månen er 3. Hvert merke er plassert ut fra det ene tallet - de 6 545 km i passeringshøyde, begge rekordene, og de 6 600 km Artemis II slo Apollo 13 med. Det siste gapet er lite med vilje: det er tegnet i samme målestokk som alt annet, ikke blåst opp for å slå fast et poeng.
Avstand fra jorden handler ikke bare om hvor høyt du flyr forbi månen. Det handler mest om hvor månen er. Trekk fra de 6 545 km i passeringshøyde og månens egen radius fra 406 771 km, og rundt 398 000 km står igjen - som er hvor langt unna månen var den uken, godt forbi sitt snitt på 384 400 km.
Apollo 13 fikk rekorden sin på samme måte, på en sløyfe ingen hadde planlagt, og beholdt den i femtiseks år.
art002e009567 - Orion klokken 18:42 EDT 6. april, med månen bak seg og jorden som den lille sigden i ferd med å skli bak månekanten til høyre. Romfartøyet var allerede på vei hjem da dette ble tatt: en fri-retur-bane trenger ingen motor for å snu.
Artemis III er landingen, og den er rettet mot sørpolen i stedet for de ekvatoriale stedene Apollo brukte, fordi det ligger vannis i kratrene der nede som aldri ser solen.
