Ingen bibliotek
Ikke noe rammeverk, ingen 3D-motor, ingen pakke, og ikke noe byggesteg mellom kilden og det du får. 179 KB JavaScript, 64 KB over nettet, lesbart i vis kilde.
S3V
EN
S3V
EN
Vist tidspunkt (UTC)
Trykk på en klode for å fly dit
De åtte planetene, solen og månen står der de faktisk står i dette øyeblikket. Posisjonene kommer fra JPLs keplerelementer og løses på nytt for hver frame, og ingen av overflatene er et fotografi.
Alt du ser blir regnet ut i nettleseren mens du ser på det. Ingen forhåndsberegnet bane, ingen innspilt animasjon, ingen ferdig fil som spilles av.
Banene kommer fra Standish-tabellen over keplerelementer, den JPL publiserer for perioden 1800 til 2050. For hver frame løses Keplers likning på nytt for hver planet, så det du ser på er en dato og et klokkeslett, ikke et bilde. Månen får sin egen behandling: en avkortet Meeus-serie, fordi to kropper i bane om hverandre ikke er nok til å plassere den.
Aksehellingene og de sideriske rotasjonstidene er de virkelige. Derfor snurrer Venus og Uranus bakover uten at noe måtte skrus på for å få det til. Gasskjempene er tegnet som de flate ellipsoidene de faktisk er, og Saturn er 9,8 prosent bredere enn den er høy.
Ringene til Saturn har den ekte hullstrukturen, Cassini-delingen og Encke-hullet der de skal ligge. De kaster skygge ned på planeten, og planeten kaster skygge tilbake på dem.
Bakgrunnen er 3 665 virkelige stjerner på sine J2000-koordinater, dimensjonert etter visuell størrelsesklasse og farget fra B-V-indeksen, så en rød stjerne er rød fordi tallet sier det. De 232 klarere enn størrelsesklasse 5 ligger i kildefilen; de 3 433 mellom 5,0 og 6,0 kommer fra HYG-katalogen 4.1. Fjorten stjernebilder kan slås på som pinnefigurer.
Fram til 11. september 2026 var det svake feltet oppdiktet: 2 400 stjerner strødd ut av en generator med fast frø, i riktig antall og på gale steder. De er byttet ut med målte. Nå er ingenting på denne siden funnet på.
Tiden er en kontroll, ikke en kulisse. Sett den i pause, kjør ett døgn, én måned eller ett år i sekundet, forover eller bakover, og trykk Nå for å hoppe tilbake til virkelig tidspunkt.
Hver eneste tegning av solsystemet lyver om noe. Denne gjør det også. Her står det hva.
Posisjonene er målt mot JPL Horizons for 8. september 2026. Verste planet er Saturn, 0,074 grader feil i heliosentrisk lengde. Månen ligger 110 km fra der Horizons setter den. Det er nøyaktig nok til å kjenne igjen himmelen ute, og for grovt til å navigere etter.
Målestokken er løgnen, og den har tre innstillinger. Komprimert, som er standard, hever både avstander og størrelser til en potens: et lesbart diagram, og ingen ekte målestokk. Ekte avstander gir hver planet sin virkelige AU og lar klodene være forstørret, og HUD-en skriver ut hvor mye. Ekte størrelse gir begge riktig, og da er skjermen nesten helt tom. Det er hele poenget med den knappen.
Ingen av overflatene er fotografier, og det lastes null bilder. Hver klode er prosedyral støy regnet ut i fragment-shaderen: båndene på Jupiter og Saturn er støy vridd i sirkler, Merkur og månen er kraterfelt, Jorden har kontinenter av støy, en iskappe og et skydekke som driver, Mars har støv og polkalotter. Det ligner. Det er ikke et bilde av noe.
Ingenting her er en n-kropps-simulering. Planetene kjenner ikke hverandre, og hver bane regnes for seg. Tabellen gjelder fra 1800 til 2050, og ett år i sekundet er nok til å komme utenfor det vinduet, så spoler du langt nok drifter modellen bort fra virkeligheten.
Ingen bibliotek, ingen teksturer, ingen byggesteg. WebGL2 skrevet for hånd, i én fil du kan lese.
Det finnes ingen 3D-motor her og ingen pakke å installere. Modellen er shaderpar, én kulegeometri og 88 KB JavaScript pluss en stjernekatalog på 90 KB, som leveres nøyaktig slik den ligger i repoet.
Resten av siden er vanlig HTML. Teksten du leser nå står i dokumentet, ikke i skriptet, så den finnes selv om lerretet aldri starter.
Ikke noe rammeverk, ingen 3D-motor, ingen pakke, og ikke noe byggesteg mellom kilden og det du får. 179 KB JavaScript, 64 KB over nettet, lesbart i vis kilde.
Samme kule sendes inn på nytt for hver kropp, med planetens egne uniformer. Ingen mesh lastes ned, ingen tekstur bindes, og hele overflaten avgjøres i fragment-shaderen.
Båndene på Jupiter og Saturn er støy vridd i sirkler. Merkur og månen er kraterfelt. Jorden har kontinenter, iskappe og et skydekke som driver. Mars har støv og polkalotter. Null nedlastede bilder.
Randglødet ganges med lyset, så en atmosfære lyser bare opp når den er bakbelyst. Ringene kaster skygge på Saturn, og Saturn kaster skygge tilbake på ringene.
Glødet er en ekte separabel blur i to pass på kvart oppløsning, ikke et lag lagt løst over. Til slutt en filmisk tonemapping av ACES-typen, slik at solen kan være for lys uten å bli en hvit flekk.
Dra med én finger, knip for å zoome, trykk på en klode. Uten WebGL2 tegnes ikke modellen, og feltet den skulle stått i sier hvorfor. Har du bedt om redusert bevegelse, tegnes den én gang og står stille til du tar i den. Resten av siden er uendret.
Hver klode i modellen har sin egen side. Modellen er oversikten; sidene er der tallene står.
Stjernen som er 99,86 prosent av massen i systemet, lag for lag fra kjernen til koronaen. Med tallene for hvorfor koronaen er varmere enn overflaten under seg, og hvorfor ingen har forklart det helt.
Se siden →Den nærmeste planeten som overlevde: 430 grader ved middagstid, vannis i kratre som aldri har sett sol, og 3:2-resonansen tegnet ut av tallene sine.
Se siden →Atmosfæren fortalt som en nedstigning, kilometer for kilometer, ned til trykket og temperaturen som tok hver sonde som har landet.
Se siden →Atmosfæren tegnet i riktig målestokk mot planetens radius, der Everest og et rutefly i marsjhøyde havner på samme hårstrek. Deretter krymper siden planeten ned til én piksel.
Se siden →Hver landing i en logg, utstyret fotografert heller enn illustrert, og tallene for en verden som driver 3,8 cm lenger ut hvert år.
Se siden →Planeten vi har flest maskiner på: støvet, polkalottene og to måner som er for små til å bli runde av sin egen tyngde.
Se siden →Mer masse enn alle de andre planetene til sammen, 90 prosent hydrogen, og en storm som har stått i århundrer.
Se siden →Ringene: hva de er laget av, hvor tynne de faktisk er, og hva som holder hullene i dem åpne.
Se siden →En akse som ligger 97,8 grader over, ringer vinkelrett på den, og det beste nærbildet noen har tatt av planeten: en blank sirkel.
Se siden →De hardeste vindene i systemet, på den ene planeten som ble funnet med blyant og papir før noen pekte et teleskop mot stedet.
Se siden →