Romstasjonen lyser ikke selv. Du ser sollys som treffer den, og det krever tre ting samtidig: den må stå minst ti grader over horisonten, den må være i sollys, og himmelen der du står må være mørk. Derfor ser du den bare i skumringen og i gryningen. Midt på natten er den i jordskyggen, midt på dagen drukner den i dagslyset.

Det gir sesonger. Noen uker går den over Norge morgen og kveld og er blant det klareste på himmelen, lysere enn alle stjerner. Andre uker passerer den bare i dagslys eller mørke, og da er tabellen tom. Det er slik den skal være.

Trykk Min posisjon for å regne ut fra der du står. Posisjonen blir i nettleseren din og sendes ingen steder.

Høyden på kloden er i riktig målestokk. Romstasjonen flyr rundt 420 kilometer oppe, omtrent som fra Bergen til Trondheim i luftlinje, og det er bare 6,6 prosent av jordens radius. Tegnet riktig ligger den nesten oppå overflaten. Verdensrommet begynner nærmere enn de fleste tror.

Farten er det som holder den oppe. I 27 600 km/t faller den hele tiden mot jorden, men den beveger seg så fort sidelengs at bakken krummer seg bort under den like raskt. Det er det en bane er. Den går rundt på 92 minutter, 15,5 ganger i døgnet, og mannskapet ser 15 eller 16 soloppganger hver dag.

Den oransje linjen er de neste 92 minuttene. Den er ikke en ring: jorden snurrer under banen, så hver runde havner 23 grader lenger vest. Banen står 51,6 grader på ekvator, og derfor kommer ISS aldri nord for 51,6 grader. Fra Bergen ser du den lavt i sør. Fra Tromsø ser du den så godt som aldri.

Dra i kloden for å se deg rundt, og rull for å komme nærmere. Ti sekunder etter at du slipper, finner kameraet romstasjonen igjen. Klikk en prikk for å se hva det er.

Den røde prikken er Tiangong, Kinas romstasjon, bemannet siden 2021. Banen står 41,5 grader på ekvator, så den kommer aldri høyt nok over horisonten til at den kan ses fra Norge.

Trykk Starlink for å se omtrent 11 000 satellitter, hver på sin egen målte bane. Alle ligger i et tynt skall mellom 340 og 570 kilometer oppe, og de er flere enn alle andre aktive satellitter til sammen. De 150 klareste er CelesTraks liste over objekter som er store eller blanke nok til å ses med det blotte øye: gamle rakettrinn, værsatellitter og Hubble.

Målt: banene. Det amerikanske romforsvaret sporer alt i bane med radar og publiserer baneelementer for hvert objekt, og CelesTrak samler dem i grupper og oppdaterer dem flere ganger i døgnet. Vi henter dem høyst hver tredje time.

Regnet: alt annet, og alt skjer i nettleseren din. Posisjonen er SGP4, den samme modellen elementene er laget for. Solen, jordskyggen og mørket der du står regnes ut for hvert sekund av hver passering. For de nærmeste dagene er tidene gode til noen sekunder. De blir mindre presise jo lenger frem du ser, fordi stasjonen bremses av den tynne luften og løftes med motorene sine.

Kilder og lisenser. Baneelementer: CelesTrak, fra US Space Force sin katalog. Baneberegning: satellite.js (MIT). Jordklodens kart: NASA-avledede teksturer via ethanplusai/earth-moon-solar (MIT). 3D: three.js (MIT). Samme jordklode som på jordskjelvsiden.