Jorden rister hele tiden. Et vanlig døgn gir et par hundre registrerte skjelv, de aller fleste for små til at noen merker dem. Det du ser når du velger «siste uke» er over to tusen. Det er ikke en dårlig uke - det er en helt vanlig en, og det er poenget med å tegne den.

Ett døgn alene blir likevel spredte prikker. Derfor er arkivet standardvisningen: 26 år med de kraftige skjelvene samtidig, som viser mønsteret ett døgn aldri kan vise. De tynne blå linjene under prikkene er plategrensene, og de ligger der fordi prikkene og grensene er samme historie fortalt to ganger.

Klikk en prikk, så får du styrke, dyp, tidspunkt, posisjon og en lenke rett til hendelsen hos USGS. Dra for å snurre kloden, rull for å komme nærmere.

Momentmagnituden er logaritmisk. Ett helt trinn opp betyr omtrent ti ganger så stort utslag på seismografen og rundt 32 ganger så mye frigjort energi. Et M7-skjelv er altså ikke «litt verre» enn et M6, det er tretti M6-skjelv på én gang. Det er derfor prikkene her vokser med en potens av styrken og ikke lineært: et lineært kart ville gjort de store usynlige.

Dypet er det andre tallet som avgjør hvor farlig et skjelv er, og det er derfor fargen bærer det. Grunne skjelv, under 70 km, er de som ødelegger, fordi energien har kort vei til overflaten. Mellom 70 og 300 km er skjelvene som regel merkbare men mindre destruktive, og under 300 km sitter de dypeste, nede i platene som synker ned i mantelen. De dypeste som er målt ligger rundt 700 km. Under det er ikke berget sprøtt nok til å knekke.

Snurr kloden til Stillehavet, og linjen tegner seg selv. Rundt 90 prosent av verdens jordskjelv skjer langs Ildringen, der havbunnsplater dykker under kontinentene fra New Zealand opp forbi Japan, over til Alaska og ned langs hele Amerika. Den andre store linjen går fra Middelhavet gjennom Tyrkia og Iran til Himalaya, der Afrika og India presser nordover. Du trenger ikke et platekart for å se platene. Skjelvene er kartet.

Norge ligger midt inne på en plate, og det er derfor det er stille her. Stille, ikke dødt: det registreres flere hundre skjelv i Norge og norske havområder i året, de aller fleste under merkegrensen. Det kraftigste som er kjent i historisk tid var Lurøy-skjelvet i 1819, anslått til rundt magnitude 5,8, kjent fra skadebeskrivelser og ikke fra instrumenter. Den norske delen av det som vises her overvåkes av Norsk nasjonalt seismisk nettverk ved Universitetet i Bergen - det nasjonale skjelvnettet drives altså herfra.

Målt: posisjoner, styrke, dyp og tidspunkt kommer uendret fra USGS. Arkivet er ett oppslag mot deres ComCat-API, lagret som en fast fil fordi 26 år med historie ikke endrer seg; live-visningene hentes på nytt hvert femte minutt. Dag- og nattgrensen regnes ut fra solens virkelige posisjon for klokkeslettet du åpner siden på. Overflaten er NASA-avledede kart, ikke en tegning.

Valgt: prikkstørrelsen er en lesbarhetsbeslutning, ikke et areal - den sier ingenting om hvor et skjelv ble kjent. Fargetrinnene for dyp er satt der geologien setter dem, men overgangene mellom dem er glidende fordi det ser bedre ut. Prikkene ligger en anelse over overflaten, ellers ville halvparten av dem blitt spist av kloden de hører til.

Kilder og lisenser. Skjelvdata: USGS Earthquake Hazards Program, fritt tilgjengelig. Plategrenser: Peter Bird sin PB2002-modell, GeoJSON av Hugo Ahlenius / Nordpil, ODC-BY-1.0. Jordklodens kart: NASA-avledede teksturer, hentet via ethanplusai/earth-moon-solar (MIT), som også er opphavet til oppskriften på overflatematerialet. 3D: three.js (MIT). Denne siden bruker fotografier, i motsetning til solsystemet vårt, der ingenting er et bilde.